hanforlatermeg

Jeg ser fremover og tilbake, noe er mitt og noe er lånt. Det er vemodig å si ha det til et menneske som har vært viktig for meg i ni år. Men ingenting varer evig. Og en avslutning er også en ny begynnelse. Det dukker opp mange bekymringer, som stjeler tid og energi. Det er egentlig bortkastet med tid å bruke enormt mye krefter og energi på alle disse bekymringene. For hva får jeg i dag gjort med hva som skjer i Januar eller Februar? Allikevel har jeg gjort meg noen tanker om hvor det ville vært lurt å gjøre noen forandringer. Når det er sagt, handler det egentlig mest om karrierestien, og hvor jeg ønsker å bruke min tid som arbeidstaker. Det er ikke forsent å gjøre endringer. Og hva jeg har gjort frem til nå er heller ikke bortkastet. For jeg har lært mye, og jeg ville ikke vært her – hvis ikke det var for de erfaringene jeg har gjort meg. Mye er usikkert her i livet. Det meste er temmelig usikkert. Man vet ikke hva som skjer om ti dager eller ti måneder. Om man er her eller om man ikke er her. Så det er veldig synd å bruke for mye energi på bekymringer. Det er å kaste verdifull tid ut av vinduet. Når man har for vane og bruke alt for mye tid på dette, er det vanskelig å la være. Allikevel er det nødvendig å forsøke.

En del av meg synes det er fryktelig vondt og skulle si ha det, men en del av meg har også tanker om at det faktisk venter noe annet enn savn og sorg. En del av meg tenker at dette også er en mulighet. Det eksisterer andre mennesker i mitt liv, mennesker som har fått mindre tid fordi den jeg sier ha det til har fått så mye tid. Mennesker jeg nå får mulighet til å bli bedre kjent med. Mennesker som også ønsker å bli bedre kjent med meg. Og det er et godt utgangspunkt. Jeg håper jeg kan tillate et par utvalgte til å bli nettopp dette.

Jeg har i større grad tro på nettopp dette nå.

Jeg går fremover, gjør hva hverdagen og livet krever av meg. Sekken jeg bærer på er full av bekymringer. I bunn og grunn kan fleste bekymringene relateres til et og samme spørsmål. Er jeg god nok? (Og da kan bekymringene mine muligens plasseres i en kategori for luksusproblemer). Desverre setter jeg av for mye tid til å vurdere dette spørsmålet. Sjelden sitter jeg igjen med svar som jeg er fornøyd med.

Jeg vet, jeg vet – at jeg mest sannsynlig er det. Jeg som de fleste andre jeg møter på min vei. Jeg er god på enkelte ting, ikke fult like god på andre ting – enkelte ting har jeg interesse for, andre ting ikke – og enkelte ting er jeg redd for – og lar meg hindre av den. Sett fra det perspektivet kan jeg se at jeg er god nok.

Dette er en dag som de fleste andre hverdager. De er det mange av. Og det er viktig å ta med seg de også. For de utgjør en del av livet.

Sommerfugler i snøen.

Jeg leter etter lys i mørket. Er det en egenskap som det er mulig å trene opp? Jeg tror det og jeg tviler. Uavhengig av hva svaret er, så må jeg prøve. I dag var jeg på tur i skogen, sammen med hundene og min kjære. I korte stunder kunne jeg kjenne en tilfredstillelse av stillheten og mørket. Forutenom det har uroen herjet i meg.

Vi skal møtes i morgen. Jeg er redd for det. Fordi jeg er redd for hva møtet vil vekke i meg. Hvilke krefter som vil våkne til livet. Jeg er redd for kreftene. Jeg sendte en melding til hxn i stad. Jeg gjorde det fordi jeg tenker at det er uhensiktsmessig og bruke den korte tiden som er igjen på å fokusere på hvor vondt jeg har det. Jeg får det ikke noe mindre vondt av det. Og det kan ikke eliminere kreftene.

Jeg kan ikke gi noen beskrivelse av hva jeg er redd for. Jeg er redd for hvilket mørke som vekkes til livet når han forsvinner. Det som vekkes til livet når han slutter, kan jeg ikke gjøre noe med før jeg er i det. Men det skremmer meg.

Han forlater meg.

Vårt farvell nærmer seg. Jeg vet at det kommer til å gå, men jeg vet ikke helt hvordan det skal gå? Det er vanskelig å møte han nå. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal bruke tiden vi har sammen igjen?  Vår forrige samtale virket  meningsløs. Avslutningen blir altoppslukende. Jeg klarer ikke tenke eller formidle noe som inneholder noe form for mening. Det er som jeg er koblet av meg selv.

Det virker så urettferdig. At to mennesker som har kjent hverandre i ti år skal skilles. Den ene ønsker det, fordi den ene har valgt det. Den andre (meg) ønkser det ikke, men jeg må akseptere det. Jeg har ikke noen andre valg.

I ti år har livet mitt kretset rundt meg og han. Nå skal det ikke gjøre det lengre. Jeg vet ikke hvem jeg skal prate med da? Eller skrive til? Hvem som skal være min hemmelige venn. Om det skal være noen eller ikke? Katastrofetanker er en del av hverdagen nå. Og frykten som hele tiden gnager har blitt beviset på at de må bli virkelighet.

De siste dagene har virket meningsløse. Alt av aktivitet har vært et tidsfordriv. Noen har fortalt meg at det er viktig og opprettholde struktur i hverdagen. Så jeg gjør det. Det virker meningsløst. Men jeg vet at det har noe for seg.

Som f.eks i stad. Da jeg var på måneskinnstur ute i kulda. Det var noe finere enn annet. Det var fint i tankene mine. Selv om jeg ikke kjente noe glede over å gå på turen, ei heller over selskapet.