hanforlatermeg

Jeg ser fremover og tilbake, noe er mitt og noe er lånt. Det er vemodig å si ha det til et menneske som har vært viktig for meg i ni år. Men ingenting varer evig. Og en avslutning er også en ny begynnelse. Det dukker opp mange bekymringer, som stjeler tid og energi. Det er egentlig bortkastet med tid å bruke enormt mye krefter og energi på alle disse bekymringene. For hva får jeg i dag gjort med hva som skjer i Januar eller Februar? Allikevel har jeg gjort meg noen tanker om hvor det ville vært lurt å gjøre noen forandringer. Når det er sagt, handler det egentlig mest om karrierestien, og hvor jeg ønsker å bruke min tid som arbeidstaker. Det er ikke forsent å gjøre endringer. Og hva jeg har gjort frem til nå er heller ikke bortkastet. For jeg har lært mye, og jeg ville ikke vært her – hvis ikke det var for de erfaringene jeg har gjort meg. Mye er usikkert her i livet. Det meste er temmelig usikkert. Man vet ikke hva som skjer om ti dager eller ti måneder. Om man er her eller om man ikke er her. Så det er veldig synd å bruke for mye energi på bekymringer. Det er å kaste verdifull tid ut av vinduet. Når man har for vane og bruke alt for mye tid på dette, er det vanskelig å la være. Allikevel er det nødvendig å forsøke.

En del av meg synes det er fryktelig vondt og skulle si ha det, men en del av meg har også tanker om at det faktisk venter noe annet enn savn og sorg. En del av meg tenker at dette også er en mulighet. Det eksisterer andre mennesker i mitt liv, mennesker som har fått mindre tid fordi den jeg sier ha det til har fått så mye tid. Mennesker jeg nå får mulighet til å bli bedre kjent med. Mennesker som også ønsker å bli bedre kjent med meg. Og det er et godt utgangspunkt. Jeg håper jeg kan tillate et par utvalgte til å bli nettopp dette.

Jeg har i større grad tro på nettopp dette nå.