hanforlatermeg

Han forlater meg.

Vårt farvell nærmer seg. Jeg vet at det kommer til å gå, men jeg vet ikke helt hvordan det skal gå? Det er vanskelig å møte han nå. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal bruke tiden vi har sammen igjen?  Vår forrige samtale virket  meningsløs. Avslutningen blir altoppslukende. Jeg klarer ikke tenke eller formidle noe som inneholder noe form for mening. Det er som jeg er koblet av meg selv.

Det virker så urettferdig. At to mennesker som har kjent hverandre i ti år skal skilles. Den ene ønsker det, fordi den ene har valgt det. Den andre (meg) ønkser det ikke, men jeg må akseptere det. Jeg har ikke noen andre valg.

I ti år har livet mitt kretset rundt meg og han. Nå skal det ikke gjøre det lengre. Jeg vet ikke hvem jeg skal prate med da? Eller skrive til? Hvem som skal være min hemmelige venn. Om det skal være noen eller ikke? Katastrofetanker er en del av hverdagen nå. Og frykten som hele tiden gnager har blitt beviset på at de må bli virkelighet.

De siste dagene har virket meningsløse. Alt av aktivitet har vært et tidsfordriv. Noen har fortalt meg at det er viktig og opprettholde struktur i hverdagen. Så jeg gjør det. Det virker meningsløst. Men jeg vet at det har noe for seg.

Som f.eks i stad. Da jeg var på måneskinnstur ute i kulda. Det var noe finere enn annet. Det var fint i tankene mine. Selv om jeg ikke kjente noe glede over å gå på turen, ei heller over selskapet.